Kropp er et tema som debatten aldri stilner rundt. Av en eller annen grunn er vi opptatt av å definere den perfekte kroppen, og ikke minst – oppnå den. Som regel er det andres kropper vi gjerne kommenterer og diskuterer, og modeller står midt i skuddlinja for debatten. Det er ingen hemmelighet at det finnes mange vandrende tannstikkere på catwalken og i motemagasinene, og hver gang ropes det «varsko» i mediene. Men det er da ingen nyhet at mange modeller er undervektige, og at det ikke er sunt. De fleste av oss synes heller ikke det ser noe særlig bra ut.

Og det er av nettopp den grunn at flere hopper i taket og roper tre ganger hurra når jenter som Tess Holliday kommer seg opp og fram i bransjen. Hun viser at størrelsen ikke har noe og si, og at selvtillit er alt som skal til. Men hun er ytterpunktet på motsatt side av usunnhetsskalaen. Hvordan ble det slik at vi klapper i hendene for sykelig overvekt? Trykk i deg akkurat det du vil, for det er ikke størrelsen din som teller. For all del ikke ty til fysisk aktivitet, og spis den ekstra sjokoladeplaten, for du er perfekt akkurat som du er! Nei, du er ikke det. Du kan være så vakker person på innsiden som du bare klarer, men å idolisere en sykelig overvektig jente bare fordi motebransjen slapp henne til.. Det blir for dumt dere.

Hvorfor er det ytterpunktene som skal synes og diskuteres mest? Hvorfor er det ingen som tar av seg hatten for sunne kropper, som ikke lyser varseltrekant? Fordi det er normalt. Og det utnytter selvfølgelig motebransjen til det fulle. Det er jo ikke noe stunt å sende en størrelse 36 nedover catwalken. Jeg vil påstå at det er minst like usunt å kjøre på med holdningskampanjer for å overtale folk til å tro at overvekt er noe å juble for. Jeg tror vi alle innerst inne vet hvordan en sunn og frisk kropp ser ut, så jeg oppfordrer til å følge fornuften. Sykelig overvekt gir deg en like kort vei til graven som et liv på bomull gjør. Den eneste forskjellen er at du trenger en plus size kiste.

klll