Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for januar 2016

God søndag.

For nærmere tre uker sider, dro jeg og to av de beste menneskene jeg vet om til London. Hovedårsaken til reisen var Panic! at the Disco-konsert, noe vi hadde gledet oss til i flere måneder. Jeg tenkte derfor å oppsummere konserten ved å ramse opp sikre tegn på at du er på konsert. Sånn hvis du er i tvil en gang.

Alle bildene er tatt av Phillip Jenkins. 

12484750_10153803151113418_4668497186511565393_o

1. Alle mennesker over 1.80 som står foran deg, burde skamme seg, og innsett at alt faktisk ikke handler om dem. Vis litt respekt, og pell deg bakerst i lokalet.

2. Mennesker under 1.60 fortjener diplom for genvalget sitt. Du klapper de vennlig på skulderen, og samtidig dytter de litt bort sånn at du kommer foran.

3. Det burde vært retningslinjer for hvilke hårsveiser som bør tillates i et konsertlokale. Ja, også hvilke tiltak som bør iverksettes. Det er helt legitimt at han med den svære afroen midt foran scenen, blir tvangsbarbert.

12513608_10153803150868418_8591508547918971756_o4. Årsaken til at du på mystisk vis kommer nærmere og nærmere scenen, skyldes naturligvis at de bak deg dytter. Du ville aldri funnet på å snike.

5. Du trodde det var en kul idé for rockeimaget ditt å ta på seg skinnbukser. De klamme, svette lårene dine er uenige med deg under hele konserten.

6. Vokalisten ser deg rett inn i øynene i en brennhet kjærlighetsballade, og dere to er de eneste menneskene i hele verden. Venninnene dine påstår at de opplevde det samme. Du er selvfølgelig den som har rett.

12484827_10153803151033418_4378784484415644466_o7. Hvis du er langt nok fremme, kan du løfte beina opp i luften uten å deise i bakken. Kult.

8. Du får medfølelse for barna i Afrika, når du holder på å svime av som følge av dehydrering. Det går over.

9. Det du har gledet deg til så lenge er over, og du vet ikke hvordan du skal finne motivasjonen til å leve igjen.

Hola!
Ville bare gjøre dere oppmerksomme på at jeg har en instagram-konto, slik at dere ikke går glipp av all den moroa som skjer der. For sikkerhets skyld så legger jeg ut januar-bildene mine her. Som dere ser har jeg brukt hele januar på katten min, jeg har kjøpt meg ny sportsBH (den gjorde seg så fint på insta, hadde aldri noen planer om å faktisk trene med den), og et nytt headsett, fordi jeg blir så kald på ørene når jeg er ute. Og for å høre på musikk da. Følg meg på @annikenaronsen da vel. instagram

Vi har vel alle kjent på den nagende følelsen. Muttern er online på facebook. Stort sett er det aldeles hyggelig, jeg er i alle fall sikret likes og fine kommentarer på profilbildene mine. Noen ganger er det en kilde til latterkuler i hverdagen. Andre ganger er det en for stor byrde for en 21-åring å takle. Unnskyld mamma, men nå skal jeg kritisere deg for facebook-bruken din. Det er særlig tre ting jeg gjerne vil ta opp med deg. Heldigvis er det en av dine arbeidsoppgaver som mamma å elske meg uansett.

12620454_10153808688710690_1715407389_o

1. Google it
Det er en ære å få være din personlige facebook-ekspert mamma, men jeg har stor tro på at du kan klare å finne ut av ting selv. For eksempel da du ringte meg her om dagen, og lurte på hvordan man søker opp hashtags. Eller da du lurte på om det var tillatt med spørsmålstegn i hashtagen. Eller da du ikke var helt sikker på om facebook var et medie, et media eller et medium. Dette er helt sikkert problemstillinger som setter en stopper for at hverdagen din skal gå videre, men google har svar på det meste altså. Eller så er det ikke helt ulovlig å prøve seg litt fram på egenhånd. Du er flink til det meste mamma, du klarer nok å finne ut av facebook også!

2. Grisete kommentarer
Denne er mer rettet mot visse mannlige personer på vennelisten din mamma. Jeg vil bare gjøre deg oppmerksom på at det er mulig å blokke disse personene. Det er en stor påkjenning for datteren din å lese om middelaldrene grisemenn som gjerne vil bytte plass med pepperkakemannen du har tatt bilde av i senga di. Jeg vet at du er sprek mamma, og jeg trenger ikke å lese kommentarer fra voksne menn om hvor «velskapt», og «fresk» du er. Det tror jeg ikke du trenger heller.

12633406_10153808688800690_1837169627_o copy3. Du trenger ikke å dele alt på veggen min
Denne tror jeg kanskje at jeg, som din personlige facebook-ekspert, skal ta på min egen kappe. Det virker nemlig som om du ikke har forstått at det går an å tagge navnet mitt under innlegg som du synes er morsomme. For eksempel kattevideoer. Eller kattebilder. Eller generelt ting du synes er veldig morsomt, og som du tror jeg også kan ha glede av å se. Jeg har stort sett glede av det altså mamma, jeg bare trenger ikke nødvendigvis å ha det klint over hele facebook-veggen min til enhver tid. Bare bruk slik en krøllalfa før navnet mitt i kommentarfeltene, så er hele problemet løst. Du får det nok skikkelig bra til hvis du prøver.

Til slutt vil jeg bare uttrykke min store misunnelse over at du på generell basis får flere likes og kommentarer på ting du legger ut enn meg.

Kjære Beppa. I dag er det to år siden du døde, og jeg synes strengt tatt at det var skikkelig teit av deg å dø. Du kan faktisk ikke forvente at jeg skal ha det greit når du bare stikker sånn. Du må jo skjønne at jeg trenger deg. Men kjenner jeg deg godt nok, så gjorde du det vel ikke for å være kjip.

Siden du tok på deg rollene som både bestefaren min og pappaen min, så er det som om du dobbeltdøde. Jeg tok det ikke særlig kjempebra da du døde, og jeg er fortsatt ikke ok. Hvis jeg er skikkelig dritings så går det i alle fall ikke særlig kjempebra, sånn som forrige lørdag hvor jeg ble så lei meg at jeg prøve å ta livet av en potteplante. Eller så prøvde den å ta livet av meg. Det er ikke så godt å si når man er skikkelig dritings, men vi lå nå å kava på gulvet, potteplanta og jeg.

beppaJeg sang og spilte gitar i begravelsen din. Jeg er ikke veldig glad i begravelser, for alle er så sørgmodige, eller prøver i alle fall sitt beste for å virke slik. Men jeg skylte deg da såpass. Det var tross alt du som tvang meg til å lære å spille, og synge sammen har vi gjort så lenge jeg kan huske. Det hørtes sikkert ikke kjempebra ut, der jeg kjempet meg mot de høye tonene med gråtkvalt stemme, og fingrene mine fikk et veldig akutt og midlertidig Parkinson-syndrom. Men man kan jo i grunn ikke forvente at noen som nettopp har opplevd sitt livs verste tragedie, ikke skal ha gråtkvalt stemme og fingre med akutt og midlertidig Parkinson-syndrom.

Når jeg sov over hos deg og Mimmi, pleide du å vekke med ved å synge de to eneste sangene du kunne fra den filippinske karaokemaskinen din. Jeg husker at det gjorde meg gal. En gang kastet jeg en pute etter deg. Men du ville jo bare at jeg skulle stå opp så vi kunne henge sammen. Du våknet ikke da jeg sang i begravelsen din. Ikke kastet du puter etter meg heller.

Jeg hadde egentlig trodd at du ville kommet tilbake og hjemsøkt huset til deg og Mimmi. Det hadde vært så typisk deg og svevd rundt i det skumle huset og laget den karakteristiske «buahahaha»-lyden din. Noen ganger tenkte jeg at du lagde den lyden fordi du ville perfeksjonere den til du skulle være spøkelse. Når jeg sover hos Mimmi hender det jeg hvisker til deg at du bare kan drite i å hjemsøke meg om natten. Jeg er allerede livredd nok over å sove i det gamle huset, og det hadde vært skikkelig teit av deg å skremme meg slik at jeg hadde bæsjet på meg. Da tror jeg ikke Mimmi hadde blitt kjempeglad, men du hadde nok moret deg skikkelig over det. Du elsket å erte Mimmi. Noen ganger gikk det meg på nervene, og det gikk nesten alltid på nervene til Mimmi. Da synes du det var ekstra gøy. Da gikk det ekstra på nervene til Mimmi. Men jeg hvisker også at du kan komme og hjemsøke om dagen. Det hadde vært mye hyggeligere.

Det føltes alltid som om du og jeg hadde en hemmelighet ingen visste om. Vi visste vel ikke selv hva det var, men det gjorde da vel ingenting. Jeg kunne alltid snakke med deg. Spesielt de gangene jeg hadde gjort ting jeg ikke turte å fortelle mamma. Du fortalte også om ting du hadde gjort. Jeg elsket å høre deg fortelle om da du var hvalfanger. Favoritthistorien min er da dere nesten holdt på å synke hvalbåten, fordi dere ville kappa av hvaltissen for å ha som suvenir. Den fikk meg alltid til å le.

IMG_9763

Nå er det altså to år siden du sluttet å leve. Det er ikke lett å leve uten deg, men jeg vil at du skal vite at jeg har det bra. Jeg regner med at du sitter der oppe i himmelen, og drikker øl og leser bloggen min. Du har tross alt vært der oppe i to år, så du har sikkert hatt litt ekstra fritid til å lære deg hvordan internett fungerer. Eller kanskje det finnes egne engler som er ansatte som blogghøytlesere. Jeg stemmer for det siste. Jeg håper du plager livet av de der oppe med karaoke. Men jeg er egentlig dødsmisunnelig over at de får henge med deg, og at jeg ikke får det. Så vil jeg bare avslutte med å takke deg. Jeg fikk tross alt 19 år med den beste bestefaren og pappaen jeg kunne ønsket meg. Du fikk det skikkelig bra til.