Kjære Beppa. I dag er det to år siden du døde, og jeg synes strengt tatt at det var skikkelig teit av deg å dø. Du kan faktisk ikke forvente at jeg skal ha det greit når du bare stikker sånn. Du må jo skjønne at jeg trenger deg. Men kjenner jeg deg godt nok, så gjorde du det vel ikke for å være kjip.

Siden du tok på deg rollene som både bestefaren min og pappaen min, så er det som om du dobbeltdøde. Jeg tok det ikke særlig kjempebra da du døde, og jeg er fortsatt ikke ok. Hvis jeg er skikkelig dritings så går det i alle fall ikke særlig kjempebra, sånn som forrige lørdag hvor jeg ble så lei meg at jeg prøve å ta livet av en potteplante. Eller så prøvde den å ta livet av meg. Det er ikke så godt å si når man er skikkelig dritings, men vi lå nå å kava på gulvet, potteplanta og jeg.

beppaJeg sang og spilte gitar i begravelsen din. Jeg er ikke veldig glad i begravelser, for alle er så sørgmodige, eller prøver i alle fall sitt beste for å virke slik. Men jeg skylte deg da såpass. Det var tross alt du som tvang meg til å lære å spille, og synge sammen har vi gjort så lenge jeg kan huske. Det hørtes sikkert ikke kjempebra ut, der jeg kjempet meg mot de høye tonene med gråtkvalt stemme, og fingrene mine fikk et veldig akutt og midlertidig Parkinson-syndrom. Men man kan jo i grunn ikke forvente at noen som nettopp har opplevd sitt livs verste tragedie, ikke skal ha gråtkvalt stemme og fingre med akutt og midlertidig Parkinson-syndrom.

Når jeg sov over hos deg og Mimmi, pleide du å vekke med ved å synge de to eneste sangene du kunne fra den filippinske karaokemaskinen din. Jeg husker at det gjorde meg gal. En gang kastet jeg en pute etter deg. Men du ville jo bare at jeg skulle stå opp så vi kunne henge sammen. Du våknet ikke da jeg sang i begravelsen din. Ikke kastet du puter etter meg heller.

Jeg hadde egentlig trodd at du ville kommet tilbake og hjemsøkt huset til deg og Mimmi. Det hadde vært så typisk deg og svevd rundt i det skumle huset og laget den karakteristiske «buahahaha»-lyden din. Noen ganger tenkte jeg at du lagde den lyden fordi du ville perfeksjonere den til du skulle være spøkelse. Når jeg sover hos Mimmi hender det jeg hvisker til deg at du bare kan drite i å hjemsøke meg om natten. Jeg er allerede livredd nok over å sove i det gamle huset, og det hadde vært skikkelig teit av deg å skremme meg slik at jeg hadde bæsjet på meg. Da tror jeg ikke Mimmi hadde blitt kjempeglad, men du hadde nok moret deg skikkelig over det. Du elsket å erte Mimmi. Noen ganger gikk det meg på nervene, og det gikk nesten alltid på nervene til Mimmi. Da synes du det var ekstra gøy. Da gikk det ekstra på nervene til Mimmi. Men jeg hvisker også at du kan komme og hjemsøke om dagen. Det hadde vært mye hyggeligere.

Det føltes alltid som om du og jeg hadde en hemmelighet ingen visste om. Vi visste vel ikke selv hva det var, men det gjorde da vel ingenting. Jeg kunne alltid snakke med deg. Spesielt de gangene jeg hadde gjort ting jeg ikke turte å fortelle mamma. Du fortalte også om ting du hadde gjort. Jeg elsket å høre deg fortelle om da du var hvalfanger. Favoritthistorien min er da dere nesten holdt på å synke hvalbåten, fordi dere ville kappa av hvaltissen for å ha som suvenir. Den fikk meg alltid til å le.

IMG_9763

Nå er det altså to år siden du sluttet å leve. Det er ikke lett å leve uten deg, men jeg vil at du skal vite at jeg har det bra. Jeg regner med at du sitter der oppe i himmelen, og drikker øl og leser bloggen min. Du har tross alt vært der oppe i to år, så du har sikkert hatt litt ekstra fritid til å lære deg hvordan internett fungerer. Eller kanskje det finnes egne engler som er ansatte som blogghøytlesere. Jeg stemmer for det siste. Jeg håper du plager livet av de der oppe med karaoke. Men jeg er egentlig dødsmisunnelig over at de får henge med deg, og at jeg ikke får det. Så vil jeg bare avslutte med å takke deg. Jeg fikk tross alt 19 år med den beste bestefaren og pappaen jeg kunne ønsket meg. Du fikk det skikkelig bra til.