Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for mars 2016

Jeg håper dere alle har revurdert sommerferieplanene, og legger reisen til Seoul, for dette stedet byr på seg sjæl altså. Vi har hengt endel i Hongdae, og det er så langt mitt favorittsted på hele kloden. Du kommer til å få vondt i nakken etter en tur her, for det er så sinnsykt mye å se på. Dere leste kanskje om kattekaféen vi var på i Hongdae? Det er bare toppen av kransekaka. Hongdae er et område med mange kunststudenter, noe som man legger godt merke til. Det er mye grafitti og kunst i gatene, på ettermiddagen kommer det artister og spiller, og stedet er fullstappet av unge mennesker. Dette er visst også stedet for å dra ut, men ikke klokka ni på kvelden som vi fikk erfare i går, hehe. Det er tusenvis av barer, noerebangs (karaokebarer), puber og klubber i dette området. Det er også haugevis av restauranter, og et perfekt sted for å smake ekte koreansk barbecue. Også får man kjøpt verdens søteste sukkerspinn her, og de har en helt egen Hello Kitty Café. Ikke at jeg er så super opptatt av akkurat det, men det er umulig å ikke la seg fascinere av hvor gjennomført alt er. Bare se på kaffen jeg fikk! Nå skal jeg slutte å hamre på tastaturet, så skal dere heller få se Hongdae gjennom kameralinsa mi.

Hoppsan!
Tenk at jeg har vært borte en uke allerede. I den anledning tenkte jeg å dele noen produkter som du absolutt bør ta med deg i bagasjen. Jeg har i alle fall ikke anledning til å ta med meg hele sminkehylla (hyllene, hehe), på tur, så da må man velge og vrake. Jeg håper dere finner dette nyttig, og at det er litt enklere å sette opp pakkeliste etter å ha lest dette.

Colab tørrshampo (sponset)
Jeg har blitt helt avhengig av tørrshampo, og det er i alle fall superpraktisk når man er på farta. Det tar allikevel litt plass i bagasjen, så det passet perfekt at jeg fikk tilsendt noen bokser med reisevennlig tørrshampo. Denne holder kanskje til 4-5 ganger. Disse finnes i flere varianter, og denne er laget for å gi masse volum. Den blir litt hvit med en gang, men fordeler seg fint i håret når du masserer den utover. Også blir den ikke klissete! Det er det verste med noen varianter av tørrshampo, og jeg hater at håret mitt ser 10 ganger verre ut på slutten av dagen, enn før jeg tok den på.

Garnier Nordic Moisture Match
Flyturer er ikke akkurat superbra for huden, og jeg føler at huden min krymper og kjennes ut som papir etter noen timer på reisefot. Jeg fikk også 6 kviser på veien ned hit, men det er en annen historie. Jeg takler ikke ansiktskrem som er superfet, for da føler jeg meg svett og ekkel. Dessuten pleier jeg å ha superdårlig tid, så det er praktisk å kunne legge sminke med en gang. Denne er veldig lett, lukter friskt, og trekker godt inn med en gang.

Benefit POREfessional Primer
Denne kjøpte jeg faktisk på flyplassen i Dubai, og de tjener sikkert fett på at folk føler seg stygge etter flyturen, haha. Jeg gjorde i alle fall det. Når man er ute og farter er det en fordel av sminken holder seg utover dagen, for det er vel strengt tatt ingen som har tid til å tenke på sminken når man er opptatt av å være turist. Denne glatter ut porer, og er seriøst som fløyel på huden. Koreanere har jo omtrent ikke porer, så det er deilig å slippe og være den blonde giganten med kraterporer. Nå er jeg bare den blonde giganten. Nei, seriøst, jeg føler meg ikke så høy som jeg hadde trodd. Men kraterporer trenger jeg heldigvis ikke å bekymre meg for.

L`Occitane Hand Cream
Seriøst, ikke finn på å reis uten håndkrem. Du kommer bare til å ende opp med å kjøpe en uansett. Det er virkelig ikke stas å være tørr på hendene, og det blir du når du reiser. Jeg er kanskje litt hard på antibac-flaksa også, og da detter omtrent hendene mine fra hverandre hvis jeg ikke har håndkrem. Denne er superfeit, og da slipper man å pøse på flere ganger om dagen. Jeg går heller uten sminke enn å ikke ha en håndkrem for hånden, hehe.

Jeg må nesten bare dele dagen i Hongdae opp i flere innlegg. Herlighet for et bra sted! Jeg er ikke ferdig med å være turist der, for å si det sånn. Jeg fikk fikset klørne mine idag også, men de ble så superkule at de fortjener et eget innlegg. Men kattekafé dere. Et sted hvor man både får katter og kaffe, er et sted jeg kunne bodd. Og det gjør jeg jo også. Men pusekatten min kunne dessverre ikke bli med til Sør-Korea, hun er nemlig ikke så glad i barbecue. Så da måtte jeg prøve og kompensere littebitt, og da ble kattekafé løsningen. Jeg var litt bekymret for at kattene ikke skulle ha det noe bra, men her hadde de i alle fall supre fasiliteter. De så også friske og mette ut, så da ble crazy cat lady-hjertet mitt godt og varmt. Vi hadde litt kommunikasjonsproblemer da, kattene snakket hverken norsk eller engelsk, og jeg snakket ikke så bra koreansk eller kattsk. Men vi tok det igjen på kos og kjærlighet. Det finnes også hundekaféer her, men vi kan vel alle være enige om at katter er best (ellers…). Så dette kan jeg absolutt anbefale, selv om jeg selvfølgelig ikke kan vite om alle kattekaféen tar like godt vare på dyrene.

Dere, idag var jeg i Gangnam og møtte en av mine nye norske venner. Det første som møter meg utenfor stasjonen (som jeg forøvrig klarte å komme meg til helt på egenhånd), var et gigantisk «Gangnam Style»-platå. Hvor kult er ikke det? De er visst veldig stolte av det her. Men så er jo vi nordmenn fortsatt fryktelig stolte over «Fairytale», så jeg klandrer de ikke.

Forresten, etter jeg publiserte innlegget i går, så klarte jeg jammen meg å tette doen igjen. Disse doene er tydeligvis ikke bygget for nordiske tarmer. Beklager at det blir så mye bæsj på bloggen om dagen (som for så vidt er et fint bokstavrim), men det er tross alt min blogg dere leser. Heldigvis var ekskrementene mine fjernet og doen fikset igjen da jeg kom tilbake til hotellet, men jeg har kjøpt meg en sugekopp sånn i tilfelle. Jeg skal tross alt være her i 13 dager til, og med tanke på at jeg har tettet doen to av tre dager, så er oddsen skyhøy for at problemet oppstår igjen. Følg med i neste episode av «Norwegian poop problems in Asia». 

Idag har jeg endelig fått smakt skikkelig på koreansk mat, og det blir nok ikke noe Burger King resten av oppholdet, for å si det sånn. Kanskje den koreanske maten gjør avfallet mitt litt mindre svømmedyktig. Nå skal jeg slutte med drittpraten, og heller bare vise dere noen bilder fra dagen:

Klar for action!

Classic Korean PoseClassic Korean Pose!

Det er jammen ikke bare bare å være norsk i Sør-Korea! Selv om jeg elsker denne byen, så er jeg ikke helt sikker på om den elsker meg. Du kan jo kalle det ulykkelig forelskelse. Derfor tenkte jeg å summere opp de største utfordringene jeg har hatt hittil:

Dere fikk kanskje med dere at jeg holdt på å bli kidnappet/ranet/myrdet/voldtatt på flyplassen. Ikke kult.

Du kan ikke kaste dopapir i doen overalt her. Det er jo ikke noe stress egentlig, men jeg skulle ønske noen fortalte meg dette på hotellet før jeg tettet hele dassen. Det var ikke superkult å gå ned i resepsjonen å melde det, for å si det sånn. Jeg hadde faktisk ventet et helt døgn, fordi jeg håpet at problemet skulle løse seg selv. Nå er det ubeskrivelig skamfullt å gå forbi resepsjonen, fordi jeg lurer på hvilken stakkar som har måttet fiske opp ubåtene mine. Og ja, med ubåter mener jeg selvfølgelig bæsj.

Språket er selvfølgelig en utfordring. De er ikke så veldig gode i engelsk her, og jeg er enda dårligere i koreansk. Jeg kommer liksom ikke så langt med å fortelle hva jeg heter. Ikke bare er det vanskelig å snakke med folk, men det meste står også på koreansk her. Selv om jeg forstår alfabetet, har jeg ikke peiling på hva ting betyr. Dette er mest problematisk når det kommer til mat og skilt, og hittil har jeg ikke turt å bestille annet enn dumplings, og da måtte jeg peke på bildet. Jeg er en superpyse, og følte at jeg gjorde skam på Sør-Korea da jeg bestilte middagen på Burger King istad. Men i morgen, da skal jeg spise ordentlig koreansk!

Kollektivtransporten er helt sikkert veldig enkel å forstå når man først kommer inn i det. Men jeg har ikke kommet inn i det. Idag møtte jeg en superhyggelig norsk jente som oppholder seg i Gangnam. Jeg fikk lokket henne til området jeg bor i, og vi tilbrakte en hyggelig formiddag med å utforske spennende butikker. Det var bare ikke så lett å komme seg tilbake. Vi fikk skaffet oss transportkort, men de funket tydeligvis ikke på t-banen. Og det er ikke så lett å finne ut hvilken av de tusen bussene som skal riktig sted. Etter å ha kjørt i en halvtime for så å havne omtrent der vi startet, måtte jeg kaste inn håndkledet og komme meg tilbake på hotellet. Men min nye venn har sittet i tre timer på bussen, uten å komme fram. Dere kan tro jeg har dårlig samvittighet.

Nå er jeg utslitt, og tenkte å teste ut sneglemasken vi fikk i en av butikkene i dag. Det er tydeligvis en stor greie her.

Hallo dere! Eller «hasayo», som de sier her. Dere må bare komme hit alle sammen og henge i Seoul med meg, for dette er en helt RÅ plass! Jeg var så heldig at norske Natasha, som studerer i Seoul, hadde lyst til å ta meg med på omvisning. Ikke bare er hun superhyggelig, men hun kan jo seriøst alt. Tror ikke jeg hadde ett spørsmål hun ikke kunne svare på, og jeg spurte om alt mulig. Og bare det at hun klarte å manøvrere gjennom alle bakgatene er jo et talent i seg selv. Det er utrolig hvor mye de har fått plass til her altså. Vi gikk gjennom en bakgate, inn i en ny bakgate, og i en liten vei til venstre var det plutselig et fireetasjers senter med masse morsomme butikker! Jeg gikk rundt i ekstase, herlighet så mye å se på. Og smake på. Og lukte på! Sansene mine danset salsa inni meg, det var liksom så MYE overalt. Alt er så utrolig gjennomført. Vi er jo dødskjipe i Norge, det er jo fantastisk kjedelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive denne byen, og jeg har kun hatt en liten dag her hittil. Dere må seriøst bare komme hit nå, alle sammen. Jeg skal ta masse bilder for å vise dere. Her har dere et lite utdrag fra dagen:

Veldig innbydende smaksprøve, haha!

Min fantastiske guide!

Dæven dere, jeg klarte det. Jeg har kommet meg til Sør-Korea, og det gikk faktisk helt smertefritt fram til jeg nesten ble ranet/kidnappet/myrdet/voldtatt på flyplassen. Nå kan det hende jeg overreagerer altså, men når det kommer to vakter løpende etter meg, og «taxisjåføren» begynner å løpe med kofferten min, så blir jeg jo litt småskeptisk. Det kan jo hende de bare er veldig harde på pirattaxier her, men uansett er jeg glad noen hjalp en blondine i nød. Han ene vakten drev å filmet hele seansen, så det kan jo hende jeg er med på Sør-Koreansk skjult kamera. Uansett, jeg er i live, og i god behold, sånn bortsett fra at den eneste maten jeg har klart å oppdrive er Pringles fra 7/11. Alt står jo på koreansk her, og jeg vil nødig ende opp med å spise katt. Jeg skal heldigvis møte noen nordmenn her som kan lære meg «Korean Survival 101», og noen koreanere som kan lære meg «Hvordan ikke spise katt – en innføring».

10000 koreanske won tilsvarer litt over 70 kroner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sko sponset av Blundstone

blundstone2blundstoneGod torsdag!
Eller forresten, j*vla bedritne torsdag. Ikke nok med at dagens første forelesning ble avlyst, sånn at jeg dro den kvapsete rumpa mi ut av senga til ingen nytte, men jeg har 200 sider med pensum å lese før i morgen. Heldigvis fikk jeg skikkelig røffe og maskuline boots i posten  i går, så vi kommer nok til å ligge i skje når jeg kommer hjem, mens vi stirrer utfordrende bort på pensumboka. Det blir trekantdrama med andre ord. Jeg trengte noen skikkelige sko til å traske rundt i Sør-Korea (fem dager igjen!), så da passet det perfekt at noen hadde superlyst til å sponse meg med et par. Jeg tenkte å kalle de Per og Jonny, sånn at jeg slipper å si at jeg reiser alene, hvis noen spør. Skoene er av merket Blundstone, og fåes kjøpt på blant annet Nelly.com.

Nå har jeg og samboer bodd sammen i over ett år, og det hadde veit en feit løgn å si at det ikke har vært noen utfordringer. Og da tenker jeg spesielt på innredningsfronten, for ellers klarer vi oss stort sett utmerket. Siden han er tømrer, og sjef for handyjobben i heimen, tenkte jeg liksom at interiøret blir mitt ansvar, men neida. Noen ganger veit jeg ikke om jeg skal rive ut tjafser av håret mitt i ren frustrasjon, eller rett og slett ty til vold mot H, for det er JAMMEN ikke lett å bli enige på interiørfronten. Dette er hvorfor:

1. Alt skal ha en funksjon.
Det er bare å glemte nips og fine pyntegjenstander. Jeg synes det er litt småkjipt å komme hjem fra IKEA uten minst en bærepose pynt for å friske opp tilværelsen, men jeg tror kjæresten helst ville hatt et halsbånd på meg for at jeg ikke skal stikke av fra handleruten. Dere skulle sett reaksjonen da jeg kom hjem med den fine svarte pynteananasen min. I hans hode er ananas kun ment for vomfyll, og de skal i alle fall ikke være være svarte. Jeg tror den eneste grunnen til at min gigantiske kobberlampe ikke har blitt kastet ut er fordi han han bruker den som hatteknagg.

2. Ting trenger ikke å oppgraderes. 
Da han dro med seg stuebordet fra den gamle leiligheten, var kompromisset at det skulle være midlertidig. Jeg får vondt av den svære, svarte klumpen av et stuebord, og kunne veldig gjerne tenkt meg noe som ikke sugde til seg all romfølelsen. Men man trenger vel ikke å oppgradere noe som allerede oppfyller sin funksjon? Bord er bord liksom.

3. Det skal helst ikke koste penger.
Penger på interiør, er penger bortkastet. Det er i grunn godt at noen holder meg igjen så jeg ikke bruker hele feriebudsjettet på coffee table books og grafiske posters til å tapetsere hele soverommet. Men jeg tenker jo at interiør har en funksjon fordi det er fint, og fine ting gjør meg glad. Samboer på en annen side synes at penger ser bedre ut på sparekontoen enn på veggen.

4. Det skal i alle fall ikke være grafisk og metallfarget. 
Eller sjakkbrett som han kaller det. Jeg elsker jo svart/hvitt med en dæsj av metall, men hadde han fått viljen sin, så hadde det blitt mer shabby chic. Det er jo SÅ 2008 liksom. Vi har helt motstridende meninger om interiør, og det finnes ikke en ting vi kan bli enige om. Den eneste muligheten jeg har for å få viljen min, er å gå bak ryggen hans og diskré plassere nye tilskudd med fingrene krysset for at han ikke legger merke til det. Det fungerer ikke sånn kjempebra.

IMG_2474

5. Levende ting er dårlige investeringer.
For å si det sånn – det er frua i huset som kjøper blomster, selv om det hender jeg er heldig på valentines og bursdag. Ingenting er som en frisk bukett som lyser opp leiligheten, men i samboers øyne er det penger som visner og dør. I skrivende stund er det riktig nok en vissen tulipanbukett til høyre for meg, men det bare fordi jeg synes det er så trist at vasen skal stå tom. En vase samboer lagde på sløyden på videregående, vel og merke, så han har jo bidratt litt på interiørfronten han også.

blomster

Jeg kvier meg for å kalle meg selv feminist. Ikke fordi jeg ikke er det, men fordi jeg ikke vil sammenlignes med de som misbruker begrepet. Det var ikke før Emma Watson tok til orde hos FN i høsten 2014 at jeg skjønte at jeg var feminist. Jeg trodde feminister var sånne som skulle ha skjørt på fotgjengerovergangsfiguren og legge inn ordet «bussjåførinne» i ordboka. Hadde jeg blitt spurt om hva en feminist var for noe for to år siden hadde jeg sagt at det var seksuelt frustrerte kvinnfolk som ikke vasket seg. Men så skjønte jeg at feminisme egentlig dreier seg om likestillingen mellom kjønnene, og ikke et forsøk på å innføre matriarkat. Arbeid skal belønnes etter innsats, og pappaer har rett på like lang permisjon som mammaer. Feminisme handler om at et kjønn ikke skal ha mer makt over det andre i ulike situasjoner og sette grenser for folks mulighet til å leve livet sitt til det fulle. Det går begge veier.

grafitti3

I starten av august løp Kiran Gandhi New York Marathon under «perioden» sin, og lot rett og slett blodet renne. Både for å oppmuntre kvinner til å ikke skamme seg, og for å skape bevissthet rundt kvinner som ikke har tilgang til sanitetsprodukter som tamponger og bind. I feminismens navn. Jeg tviler på at noen hadde klappet i hendene dersom en mann hadde kommet i buksa under løpet for å skape bevissthet rundt tidlig ejakulering. Selv graver jeg meg ikke i et hull en gang i måneden fordi jeg skammer meg, men jeg har ikke noe behov for å legge ut om det som skjer «der nede» når det skjer. Jeg skammer meg heller over at det finnes jenter som løper rundt med mensblod nedover lårene. Jeg har ikke noe problem med å forstå at samboeren overlater tømming av søppelkassa på badet til meg, han hadde vært pent nødt til å gjøre det samme hadde det kommer klissete rødt gørr ut av snurrebassen hans. Men selvfølgelig, at det ikke blir «akseptert» at vi kvinner flyr rundt med blodet rennende nedover lårene en gang i måneden er jo kvinnediskriminerende. Eller så er det å blafre med feministkortet. Det er slike aksjoner som gjør at flere og flere tar avstand fra feminismen, og at begrepet mister sin opprinnelige mening. Det er ikke å kjempe for likestilling i mine øyne.

Femianti og feminazi
Har vi strukket oppfatningen av feminisme så langt at det blir sett på som noe negativt? På den ene siden av skalaen har vi de kvinnene som tror at feminisme handler om å hate menn. De som nekter å smykke seg med tittelen «feminist» fordi de tror feminisme handler om å kun fremme kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. La oss kalle de femianti. En slik en jeg var fram til Emma Watson åpnet øynene mine. Også har vi den andre siden. De som tror at feminisme handler om nettopp kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. Feminazi.

Den moderne feminismen, eller feminazismen, kritiseres for å sette kvinner i en offerrolle. Hvor menn er fienden. Alle som er uenige er også fienden. All kritikk er sexisme, undertrykkelse og kvinnehat. Alle midler er tillatt i kampen, ellers trekkes feministkortet fram. Feminstbegrepet er dratt ut av proporsjoner. Det misbrukes. Ekskluderer. Står i veien for likestillingen. Det er som å stjele en genser, og bruke den som bukse. Den tilhører ikke deg, og brukes ikke slik den er ment. Enten får du gi den tilbake til sin rettmessige eier, ellers får du i alle fall sy igjen halsen og kalle den noe annet.

Nå er det kanskje ikke så rart at det er vidt forskjellige oppfatninger av hva feminisme er. Begrepet stammer jo fra det latinske ordet for kvinne (femina). Feminismen vokste fram som et resultat av at kvinner ble undertrykket. Den logiske slutningen vil være at feminisme kun handler om kvinners rettigheter. Men det er likestilling som er stikkordet. Kanskje er det på tide med en nytt begrep som ikke kan oppfattes ekskluderende mot menn. Men som Emma Watson sier «it is not the word that is important. It is the idea and the ambition behind it».

grafitti2

Ubevisst diskriminering
Mange tenker sikkert at vi har oppnådd full likestilling i Norge. Juridisk har vi også det. World Economic Forums rapport over likestilling i verden viser at Norge ligger på 2. plass.De fleste oppgående mennesker i Norge vil nok tørre å påstå at de slettes ikke diskriminerer. Og det er kanskje der problemet ligger. Vi diskriminerer ubevisst. For en stund siden var jeg og samboeren ute for å meske oss med tapas. Selv om jeg ber servitøren om regninga, lander den i fanget på min kjære. Det er forventet at han skal betale for middagen – fordi han er mann. Og det er ikke første gangen. Det handler vel ikke lenger om at det forventes av at kvinner ikke kan betale for seg. Det handler om at mannen skal være «gentleman» og spandere. Og det er en forventning som ofte kommer fra begge kjønn. Det er så visst gledelig å spandere – eller bli spandert på. Men det bør være en hyggelig gest, ikke noe som forventes.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg har mensen, fordi jeg er gretten eller hissig. Riktignok humoristisk ment, men det sier allikevel noe om hvordan vi kvinner oppfattes. Tro meg, vi er ikke bare hissige eller gretne den ene uka i måneden. Jeg foretrekker å være i dårlig humør uten at det skal spekuleres i hvor jeg er i menstruasjonssyklusen. Selv om jeg skriver denne noe irriterte teksten, så kan jeg forsikre om at det er noen uker igjen til helvete bryter løs. Men vi er kanskje ikke noe bedre vi jenter. Jeg har ofte opplevd å høre at mine venninner legitimerer mangel på sivilisert oppførsel på grunn av «Tante Rød». Jeg har gjort det selv. Kanskje vi bidrar til oppfatningen om kvinner som det svake kjønn i denne perioden. Vi har det jo egentlig ikke så fælt, selv om vi ofte synes fryktelig synd på oss selv. Og det bruker vi det ofte til å oppnå fordeler.

– Kjære? Kan ikke du dra i butikken å kjøpe sjokolade til meg? Jeg har mensen.

Ti minutter senere ligger jeg og purker i sofaen med sjokoladetrut. Resten av måneden blir jeg pent nødt til å dra rumpa opp av sofaen og kjøpe sjokolade selv. Og benken i gymsalen på skolen var alltid befolket av jenter som hadde mensen. Eller «mensen». Dersom du er gutt var du pent nødt til å brekke armen for å oppnå denne luksusen av en gymbenk. Med mindre det var fotball da. Da trengte du ikke den armen så mye.

grafitti

Likestillingsparadokset
Er det en del av likestillingsarbeidet jeg ikke helt forstår er det dette med kjønnskvotering. Selv ordet skurrer. Ikke alle kvinner hopper i taket for at de blir ansett for å være så dumme at de må kvoteres inn i likestillingens navn. Jeg tror jeg ville følt meg litt muggen hvis jeg skulle gått foran en mann med like gode kvalifikasjoner, i jobbkøen – fordi jeg er kvinne. Kjønnskvotering strider i grunn mot likestilling – at et kjønn stiller sterkere enn det andre. Et likestillingsparadoks. Hvorfor skal vi absolutt kjempe med nebb og klør for å få flere menn inn i helsevernet? Eller kvinner inn i industrien? Forskning viser at det er biologiske forskjeller mellom kjønnene – ikke bare gjennom kultur og miljø. Å akseptere dette betyr ikke at man åpner for forskjellsbehandling. Kanskje det bidrar til at vi ikke føles oss presset til å ta valg som strider mot våre egne interesser. Er kjønnskvoteringen derfor en kamp mot naturen? Er målet å gjøre kjønnene likere? Eller å legge til rette for at begge kjønn skal ha like muligheter for å lykkes? Jeg stemmer for det siste.

Selv om kampen for likestilling ikke enda er vunnet, så må vi velge våre stridsstrategier med omhu. Vi kan ikke ta opp kampen mot dvergene, når det er orkene som er fienden. For at feminismen skal overleve, må vi invitere menn til å delta i arbeidet – ikke støte de fra oss med ekstremisme i feminismens navn. For at vi alle, både kvinner og menn, skal kunne skyte brystet stolt ut og erklære oss feminister, så må begrepet oppklares. Kan vi ikke bare si det så enkelt, at de som er for likestilling, de er feminister? Og at alle de som bare er opptatt av seg selv og eventuelle fordeler de kan oppnå, de kan tråkke på Lego og gi oss feminismebegrepet tilbake.