Jeg kvier meg for å kalle meg selv feminist. Ikke fordi jeg ikke er det, men fordi jeg ikke vil sammenlignes med de som misbruker begrepet. Det var ikke før Emma Watson tok til orde hos FN i høsten 2014 at jeg skjønte at jeg var feminist. Jeg trodde feminister var sånne som skulle ha skjørt på fotgjengerovergangsfiguren og legge inn ordet «bussjåførinne» i ordboka. Hadde jeg blitt spurt om hva en feminist var for noe for to år siden hadde jeg sagt at det var seksuelt frustrerte kvinnfolk som ikke vasket seg. Men så skjønte jeg at feminisme egentlig dreier seg om likestillingen mellom kjønnene, og ikke et forsøk på å innføre matriarkat. Arbeid skal belønnes etter innsats, og pappaer har rett på like lang permisjon som mammaer. Feminisme handler om at et kjønn ikke skal ha mer makt over det andre i ulike situasjoner og sette grenser for folks mulighet til å leve livet sitt til det fulle. Det går begge veier.

grafitti3

I starten av august løp Kiran Gandhi New York Marathon under «perioden» sin, og lot rett og slett blodet renne. Både for å oppmuntre kvinner til å ikke skamme seg, og for å skape bevissthet rundt kvinner som ikke har tilgang til sanitetsprodukter som tamponger og bind. I feminismens navn. Jeg tviler på at noen hadde klappet i hendene dersom en mann hadde kommet i buksa under løpet for å skape bevissthet rundt tidlig ejakulering. Selv graver jeg meg ikke i et hull en gang i måneden fordi jeg skammer meg, men jeg har ikke noe behov for å legge ut om det som skjer «der nede» når det skjer. Jeg skammer meg heller over at det finnes jenter som løper rundt med mensblod nedover lårene. Jeg har ikke noe problem med å forstå at samboeren overlater tømming av søppelkassa på badet til meg, han hadde vært pent nødt til å gjøre det samme hadde det kommer klissete rødt gørr ut av snurrebassen hans. Men selvfølgelig, at det ikke blir «akseptert» at vi kvinner flyr rundt med blodet rennende nedover lårene en gang i måneden er jo kvinnediskriminerende. Eller så er det å blafre med feministkortet. Det er slike aksjoner som gjør at flere og flere tar avstand fra feminismen, og at begrepet mister sin opprinnelige mening. Det er ikke å kjempe for likestilling i mine øyne.

Femianti og feminazi
Har vi strukket oppfatningen av feminisme så langt at det blir sett på som noe negativt? På den ene siden av skalaen har vi de kvinnene som tror at feminisme handler om å hate menn. De som nekter å smykke seg med tittelen «feminist» fordi de tror feminisme handler om å kun fremme kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. La oss kalle de femianti. En slik en jeg var fram til Emma Watson åpnet øynene mine. Også har vi den andre siden. De som tror at feminisme handler om nettopp kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. Feminazi.

Den moderne feminismen, eller feminazismen, kritiseres for å sette kvinner i en offerrolle. Hvor menn er fienden. Alle som er uenige er også fienden. All kritikk er sexisme, undertrykkelse og kvinnehat. Alle midler er tillatt i kampen, ellers trekkes feministkortet fram. Feminstbegrepet er dratt ut av proporsjoner. Det misbrukes. Ekskluderer. Står i veien for likestillingen. Det er som å stjele en genser, og bruke den som bukse. Den tilhører ikke deg, og brukes ikke slik den er ment. Enten får du gi den tilbake til sin rettmessige eier, ellers får du i alle fall sy igjen halsen og kalle den noe annet.

Nå er det kanskje ikke så rart at det er vidt forskjellige oppfatninger av hva feminisme er. Begrepet stammer jo fra det latinske ordet for kvinne (femina). Feminismen vokste fram som et resultat av at kvinner ble undertrykket. Den logiske slutningen vil være at feminisme kun handler om kvinners rettigheter. Men det er likestilling som er stikkordet. Kanskje er det på tide med en nytt begrep som ikke kan oppfattes ekskluderende mot menn. Men som Emma Watson sier «it is not the word that is important. It is the idea and the ambition behind it».

grafitti2

Ubevisst diskriminering
Mange tenker sikkert at vi har oppnådd full likestilling i Norge. Juridisk har vi også det. World Economic Forums rapport over likestilling i verden viser at Norge ligger på 2. plass.De fleste oppgående mennesker i Norge vil nok tørre å påstå at de slettes ikke diskriminerer. Og det er kanskje der problemet ligger. Vi diskriminerer ubevisst. For en stund siden var jeg og samboeren ute for å meske oss med tapas. Selv om jeg ber servitøren om regninga, lander den i fanget på min kjære. Det er forventet at han skal betale for middagen – fordi han er mann. Og det er ikke første gangen. Det handler vel ikke lenger om at det forventes av at kvinner ikke kan betale for seg. Det handler om at mannen skal være «gentleman» og spandere. Og det er en forventning som ofte kommer fra begge kjønn. Det er så visst gledelig å spandere – eller bli spandert på. Men det bør være en hyggelig gest, ikke noe som forventes.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg har mensen, fordi jeg er gretten eller hissig. Riktignok humoristisk ment, men det sier allikevel noe om hvordan vi kvinner oppfattes. Tro meg, vi er ikke bare hissige eller gretne den ene uka i måneden. Jeg foretrekker å være i dårlig humør uten at det skal spekuleres i hvor jeg er i menstruasjonssyklusen. Selv om jeg skriver denne noe irriterte teksten, så kan jeg forsikre om at det er noen uker igjen til helvete bryter løs. Men vi er kanskje ikke noe bedre vi jenter. Jeg har ofte opplevd å høre at mine venninner legitimerer mangel på sivilisert oppførsel på grunn av «Tante Rød». Jeg har gjort det selv. Kanskje vi bidrar til oppfatningen om kvinner som det svake kjønn i denne perioden. Vi har det jo egentlig ikke så fælt, selv om vi ofte synes fryktelig synd på oss selv. Og det bruker vi det ofte til å oppnå fordeler.

– Kjære? Kan ikke du dra i butikken å kjøpe sjokolade til meg? Jeg har mensen.

Ti minutter senere ligger jeg og purker i sofaen med sjokoladetrut. Resten av måneden blir jeg pent nødt til å dra rumpa opp av sofaen og kjøpe sjokolade selv. Og benken i gymsalen på skolen var alltid befolket av jenter som hadde mensen. Eller «mensen». Dersom du er gutt var du pent nødt til å brekke armen for å oppnå denne luksusen av en gymbenk. Med mindre det var fotball da. Da trengte du ikke den armen så mye.

grafitti

Likestillingsparadokset
Er det en del av likestillingsarbeidet jeg ikke helt forstår er det dette med kjønnskvotering. Selv ordet skurrer. Ikke alle kvinner hopper i taket for at de blir ansett for å være så dumme at de må kvoteres inn i likestillingens navn. Jeg tror jeg ville følt meg litt muggen hvis jeg skulle gått foran en mann med like gode kvalifikasjoner, i jobbkøen – fordi jeg er kvinne. Kjønnskvotering strider i grunn mot likestilling – at et kjønn stiller sterkere enn det andre. Et likestillingsparadoks. Hvorfor skal vi absolutt kjempe med nebb og klør for å få flere menn inn i helsevernet? Eller kvinner inn i industrien? Forskning viser at det er biologiske forskjeller mellom kjønnene – ikke bare gjennom kultur og miljø. Å akseptere dette betyr ikke at man åpner for forskjellsbehandling. Kanskje det bidrar til at vi ikke føles oss presset til å ta valg som strider mot våre egne interesser. Er kjønnskvoteringen derfor en kamp mot naturen? Er målet å gjøre kjønnene likere? Eller å legge til rette for at begge kjønn skal ha like muligheter for å lykkes? Jeg stemmer for det siste.

Selv om kampen for likestilling ikke enda er vunnet, så må vi velge våre stridsstrategier med omhu. Vi kan ikke ta opp kampen mot dvergene, når det er orkene som er fienden. For at feminismen skal overleve, må vi invitere menn til å delta i arbeidet – ikke støte de fra oss med ekstremisme i feminismens navn. For at vi alle, både kvinner og menn, skal kunne skyte brystet stolt ut og erklære oss feminister, så må begrepet oppklares. Kan vi ikke bare si det så enkelt, at de som er for likestilling, de er feminister? Og at alle de som bare er opptatt av seg selv og eventuelle fordeler de kan oppnå, de kan tråkke på Lego og gi oss feminismebegrepet tilbake.