Nå har jeg og samboer bodd sammen i over ett år, og det hadde veit en feit løgn å si at det ikke har vært noen utfordringer. Og da tenker jeg spesielt på innredningsfronten, for ellers klarer vi oss stort sett utmerket. Siden han er tømrer, og sjef for handyjobben i heimen, tenkte jeg liksom at interiøret blir mitt ansvar, men neida. Noen ganger veit jeg ikke om jeg skal rive ut tjafser av håret mitt i ren frustrasjon, eller rett og slett ty til vold mot H, for det er JAMMEN ikke lett å bli enige på interiørfronten. Dette er hvorfor:

1. Alt skal ha en funksjon.
Det er bare å glemte nips og fine pyntegjenstander. Jeg synes det er litt småkjipt å komme hjem fra IKEA uten minst en bærepose pynt for å friske opp tilværelsen, men jeg tror kjæresten helst ville hatt et halsbånd på meg for at jeg ikke skal stikke av fra handleruten. Dere skulle sett reaksjonen da jeg kom hjem med den fine svarte pynteananasen min. I hans hode er ananas kun ment for vomfyll, og de skal i alle fall ikke være være svarte. Jeg tror den eneste grunnen til at min gigantiske kobberlampe ikke har blitt kastet ut er fordi han han bruker den som hatteknagg.

2. Ting trenger ikke å oppgraderes. 
Da han dro med seg stuebordet fra den gamle leiligheten, var kompromisset at det skulle være midlertidig. Jeg får vondt av den svære, svarte klumpen av et stuebord, og kunne veldig gjerne tenkt meg noe som ikke sugde til seg all romfølelsen. Men man trenger vel ikke å oppgradere noe som allerede oppfyller sin funksjon? Bord er bord liksom.

3. Det skal helst ikke koste penger.
Penger på interiør, er penger bortkastet. Det er i grunn godt at noen holder meg igjen så jeg ikke bruker hele feriebudsjettet på coffee table books og grafiske posters til å tapetsere hele soverommet. Men jeg tenker jo at interiør har en funksjon fordi det er fint, og fine ting gjør meg glad. Samboer på en annen side synes at penger ser bedre ut på sparekontoen enn på veggen.

4. Det skal i alle fall ikke være grafisk og metallfarget. 
Eller sjakkbrett som han kaller det. Jeg elsker jo svart/hvitt med en dæsj av metall, men hadde han fått viljen sin, så hadde det blitt mer shabby chic. Det er jo SÅ 2008 liksom. Vi har helt motstridende meninger om interiør, og det finnes ikke en ting vi kan bli enige om. Den eneste muligheten jeg har for å få viljen min, er å gå bak ryggen hans og diskré plassere nye tilskudd med fingrene krysset for at han ikke legger merke til det. Det fungerer ikke sånn kjempebra.

IMG_2474

5. Levende ting er dårlige investeringer.
For å si det sånn – det er frua i huset som kjøper blomster, selv om det hender jeg er heldig på valentines og bursdag. Ingenting er som en frisk bukett som lyser opp leiligheten, men i samboers øyne er det penger som visner og dør. I skrivende stund er det riktig nok en vissen tulipanbukett til høyre for meg, men det bare fordi jeg synes det er så trist at vasen skal stå tom. En vase samboer lagde på sløyden på videregående, vel og merke, så han har jo bidratt litt på interiørfronten han også.

blomster