Classic Korean PoseClassic Korean Pose!

Det er jammen ikke bare bare å være norsk i Sør-Korea! Selv om jeg elsker denne byen, så er jeg ikke helt sikker på om den elsker meg. Du kan jo kalle det ulykkelig forelskelse. Derfor tenkte jeg å summere opp de største utfordringene jeg har hatt hittil:

Dere fikk kanskje med dere at jeg holdt på å bli kidnappet/ranet/myrdet/voldtatt på flyplassen. Ikke kult.

Du kan ikke kaste dopapir i doen overalt her. Det er jo ikke noe stress egentlig, men jeg skulle ønske noen fortalte meg dette på hotellet før jeg tettet hele dassen. Det var ikke superkult å gå ned i resepsjonen å melde det, for å si det sånn. Jeg hadde faktisk ventet et helt døgn, fordi jeg håpet at problemet skulle løse seg selv. Nå er det ubeskrivelig skamfullt å gå forbi resepsjonen, fordi jeg lurer på hvilken stakkar som har måttet fiske opp ubåtene mine. Og ja, med ubåter mener jeg selvfølgelig bæsj.

Språket er selvfølgelig en utfordring. De er ikke så veldig gode i engelsk her, og jeg er enda dårligere i koreansk. Jeg kommer liksom ikke så langt med å fortelle hva jeg heter. Ikke bare er det vanskelig å snakke med folk, men det meste står også på koreansk her. Selv om jeg forstår alfabetet, har jeg ikke peiling på hva ting betyr. Dette er mest problematisk når det kommer til mat og skilt, og hittil har jeg ikke turt å bestille annet enn dumplings, og da måtte jeg peke på bildet. Jeg er en superpyse, og følte at jeg gjorde skam på Sør-Korea da jeg bestilte middagen på Burger King istad. Men i morgen, da skal jeg spise ordentlig koreansk!

Kollektivtransporten er helt sikkert veldig enkel å forstå når man først kommer inn i det. Men jeg har ikke kommet inn i det. Idag møtte jeg en superhyggelig norsk jente som oppholder seg i Gangnam. Jeg fikk lokket henne til området jeg bor i, og vi tilbrakte en hyggelig formiddag med å utforske spennende butikker. Det var bare ikke så lett å komme seg tilbake. Vi fikk skaffet oss transportkort, men de funket tydeligvis ikke på t-banen. Og det er ikke så lett å finne ut hvilken av de tusen bussene som skal riktig sted. Etter å ha kjørt i en halvtime for så å havne omtrent der vi startet, måtte jeg kaste inn håndkledet og komme meg tilbake på hotellet. Men min nye venn har sittet i tre timer på bussen, uten å komme fram. Dere kan tro jeg har dårlig samvittighet.

Nå er jeg utslitt, og tenkte å teste ut sneglemasken vi fikk i en av butikkene i dag. Det er tydeligvis en stor greie her.