Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Arkiv for kategorien 'Hverdag'

God dag, kveld, morgen, hvor enn dere måtte befinne dere. Jeg forholder meg til mennesker i tre forskjellige tidssoner for tiden, i tillegg til den tidssonen jeg selv befinner meg i. Det er jammen ikke lett. Dette innlegget dedikerer jeg til Trine, min venninnes mor, som etterlyste bilder av datteren på bloggen. Det har seg nemlig slik at min venn Maren savnet meg så uhorvelig mye at hun satte seg på flyet til Sør-Korea, bare for å henge med meg. Det var i alle fall nesten slik det foregikk. Så her Trine, her har du litt bilder av hva vi har bedrevet de siste dagene. Takk for at du lot meg stjele henne litt!

Tatt på leppestift

Spist koreansk mat

Sett på fantastiske koreanske palasser

Jaktet på cherry blossoms

Prøvd hatter

Og sist, men ikke minst, drukket brus

Hallo dere! Eller «hasayo», som de sier her. Dere må bare komme hit alle sammen og henge i Seoul med meg, for dette er en helt RÅ plass! Jeg var så heldig at norske Natasha, som studerer i Seoul, hadde lyst til å ta meg med på omvisning. Ikke bare er hun superhyggelig, men hun kan jo seriøst alt. Tror ikke jeg hadde ett spørsmål hun ikke kunne svare på, og jeg spurte om alt mulig. Og bare det at hun klarte å manøvrere gjennom alle bakgatene er jo et talent i seg selv. Det er utrolig hvor mye de har fått plass til her altså. Vi gikk gjennom en bakgate, inn i en ny bakgate, og i en liten vei til venstre var det plutselig et fireetasjers senter med masse morsomme butikker! Jeg gikk rundt i ekstase, herlighet så mye å se på. Og smake på. Og lukte på! Sansene mine danset salsa inni meg, det var liksom så MYE overalt. Alt er så utrolig gjennomført. Vi er jo dødskjipe i Norge, det er jo fantastisk kjedelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive denne byen, og jeg har kun hatt en liten dag her hittil. Dere må seriøst bare komme hit nå, alle sammen. Jeg skal ta masse bilder for å vise dere. Her har dere et lite utdrag fra dagen:

Veldig innbydende smaksprøve, haha!

Min fantastiske guide!

Sko sponset av Blundstone

blundstone2blundstoneGod torsdag!
Eller forresten, j*vla bedritne torsdag. Ikke nok med at dagens første forelesning ble avlyst, sånn at jeg dro den kvapsete rumpa mi ut av senga til ingen nytte, men jeg har 200 sider med pensum å lese før i morgen. Heldigvis fikk jeg skikkelig røffe og maskuline boots i posten  i går, så vi kommer nok til å ligge i skje når jeg kommer hjem, mens vi stirrer utfordrende bort på pensumboka. Det blir trekantdrama med andre ord. Jeg trengte noen skikkelige sko til å traske rundt i Sør-Korea (fem dager igjen!), så da passet det perfekt at noen hadde superlyst til å sponse meg med et par. Jeg tenkte å kalle de Per og Jonny, sånn at jeg slipper å si at jeg reiser alene, hvis noen spør. Skoene er av merket Blundstone, og fåes kjøpt på blant annet Nelly.com.

Nå har jeg og samboer bodd sammen i over ett år, og det hadde veit en feit løgn å si at det ikke har vært noen utfordringer. Og da tenker jeg spesielt på innredningsfronten, for ellers klarer vi oss stort sett utmerket. Siden han er tømrer, og sjef for handyjobben i heimen, tenkte jeg liksom at interiøret blir mitt ansvar, men neida. Noen ganger veit jeg ikke om jeg skal rive ut tjafser av håret mitt i ren frustrasjon, eller rett og slett ty til vold mot H, for det er JAMMEN ikke lett å bli enige på interiørfronten. Dette er hvorfor:

1. Alt skal ha en funksjon.
Det er bare å glemte nips og fine pyntegjenstander. Jeg synes det er litt småkjipt å komme hjem fra IKEA uten minst en bærepose pynt for å friske opp tilværelsen, men jeg tror kjæresten helst ville hatt et halsbånd på meg for at jeg ikke skal stikke av fra handleruten. Dere skulle sett reaksjonen da jeg kom hjem med den fine svarte pynteananasen min. I hans hode er ananas kun ment for vomfyll, og de skal i alle fall ikke være være svarte. Jeg tror den eneste grunnen til at min gigantiske kobberlampe ikke har blitt kastet ut er fordi han han bruker den som hatteknagg.

2. Ting trenger ikke å oppgraderes. 
Da han dro med seg stuebordet fra den gamle leiligheten, var kompromisset at det skulle være midlertidig. Jeg får vondt av den svære, svarte klumpen av et stuebord, og kunne veldig gjerne tenkt meg noe som ikke sugde til seg all romfølelsen. Men man trenger vel ikke å oppgradere noe som allerede oppfyller sin funksjon? Bord er bord liksom.

3. Det skal helst ikke koste penger.
Penger på interiør, er penger bortkastet. Det er i grunn godt at noen holder meg igjen så jeg ikke bruker hele feriebudsjettet på coffee table books og grafiske posters til å tapetsere hele soverommet. Men jeg tenker jo at interiør har en funksjon fordi det er fint, og fine ting gjør meg glad. Samboer på en annen side synes at penger ser bedre ut på sparekontoen enn på veggen.

4. Det skal i alle fall ikke være grafisk og metallfarget. 
Eller sjakkbrett som han kaller det. Jeg elsker jo svart/hvitt med en dæsj av metall, men hadde han fått viljen sin, så hadde det blitt mer shabby chic. Det er jo SÅ 2008 liksom. Vi har helt motstridende meninger om interiør, og det finnes ikke en ting vi kan bli enige om. Den eneste muligheten jeg har for å få viljen min, er å gå bak ryggen hans og diskré plassere nye tilskudd med fingrene krysset for at han ikke legger merke til det. Det fungerer ikke sånn kjempebra.

IMG_2474

5. Levende ting er dårlige investeringer.
For å si det sånn – det er frua i huset som kjøper blomster, selv om det hender jeg er heldig på valentines og bursdag. Ingenting er som en frisk bukett som lyser opp leiligheten, men i samboers øyne er det penger som visner og dør. I skrivende stund er det riktig nok en vissen tulipanbukett til høyre for meg, men det bare fordi jeg synes det er så trist at vasen skal stå tom. En vase samboer lagde på sløyden på videregående, vel og merke, så han har jo bidratt litt på interiørfronten han også.

blomster

instagram_februarHei!

Nå har det vært litt stille fra meg i det siste, men dere klarer dere sikkert utmerket uten daglig blogging fra min side. Herlighet, jeg begynte på dette blogginnlegget på fredag liksom, og nå er det mandag. Andre bloggere klarer å oppdatere hver dag selv om de føder unger, skiller seg og får kreftbehandling, mens jeg bruker en uke på et innlegg fordi det var litt stress med skolen og jobben noen av dagene. Vurderer å ringe mamma sånn at hun kan fortelle meg at jeg ikke må overanstrenge meg. Hun er flink sånn sett, tar bort litt dårlig samvittighet. Sånn er det også hvis jeg føler meg litt usprek.

– Huff, jeg føler meg så tjukk, sier jeg.

– Neida, jenta mi. Synes du er blitt så tynn jeg. Du må huske å spise nok mat, sier mamma.

Da føler jeg meg akkurat passe etterpå.

I går ringte hun fordi hun var redd for at jeg skulle grue meg til å reise så lenge til Sør-Korea. Selv om jeg gruet meg litt, så følte jeg mer mye tøffere når jeg kunne nekte for det ovenfor mamma. Men jeg hadde jo ikke egentlig tenkt at dette innlegget skulle handle om min fornektelse ovenfor mamma, eller hvor lat jeg egentlig er. Dette skulle egentlig handle om at jeg har vært superflink til å oppdatere instagram i februar, og at dere som ikke følger meg enda må gjøre det. Følg meg på instagram @annikenaronsen. 

Hola.

I går kom jeg over en poster på togstasjonen som reklamerte for Krimfestivalen. Jeg elsker jo krim, så dette tenkte jeg var midt i blinken. Jeg kjøpte meg derfor tre krimbøker, slik at jeg er litt forberedt. Problemet er bare det at jeg er så mørkeredd at det er pinlig. På lyse dagen har jeg ingen problemer med å sluke krimbøker som om de var tempura scampi, men når mørket senker seg, så jobber amygdalaen på spreng. For det er jammen ikke lett å sove når øyelokkene kjører tresekunders intervaller, bare for å forsikre seg om at det ikke står en morder i døråpningen. Etter å ha lest ut Lars Keplers «Hypnotisøren» på en dag, måtte jeg trygle muttern om å sove i senga mi fordi jeg var så redd. Sånn at den potensielle morderen kunne gå løs på hun først, liksom.

Så det at jeg leser krim (da snakker vi den blodige typen, og ikke Dan Browns kodekrim), det er min egen form for selvskading. Jeg veit jo at jeg kommer til å nisvette om natta, og kjenne hjertet spille trommesolo. Men jeg gjør det allikevel. Herlighet hvor dust går det an å bli?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg regner med at jeg kommer til å ligge omtrent slik de neste dagene (bare at jeg kommer til å være på motsatt side av søthetsskalaen):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God lørdag dere!

Idag får vi gjester på besøk, så da er det bare å dra fram støvsugeren og langkosten. Fra samboer er det ikke noe hjelp å få, han har nemlig operert hofta denne uka. Så jeg synes i grunn det er helt legitimt at han får slippe husarbeidet. Stakkars, gutten klarer nesten ikke å få på seg sokkene engang.

På det øverste bildet ser dere de fine hyllene som jeg er så fornøyd med. Og på bilde under er et lite bord fra Søstrene Grene, som har blitt overfalt av meg og spraymalingen min. Jeg tror det ville vært en av superskurkkreftene mine, spraymaling. «Oh no, Gotham City has been attacked by SprayPaintNicken! The hole city is covered in bronze». Uansett. Jeg ble veldig fornøyd, og synes det ble superfint med liksomkaktusene på toppen. Jeg kaller de for liksomkaktuser, siden jeg hadde tenkt til å kjøpe ekte kaktuser. Men de hadde ikke ekte kaktuser, så butikkdamen henviste meg til disse liksomkaktusene. Jeg fikk aldri noen god forklaring på hva de egentlig var, men jeg tok de med hjem uansett. Jeg synes liksom det var litt rasistisk å ikke kjøpe liksomkaktusene bare fordi de ikke egentlig var kaktuser.

Jeg håper dere får en strålende helg, og at dere tar med dere noen liksomkaktuser neste gang dere er hos blomsterhandelen. #laliksomkaktusenleve. 

Det var en regnfull høstdag i det herrens år 2014 at en liten hvit joggesko fant ut at den hadde fått store krefter av høyere makter. Dag ut og dag inn hadde den ikke vært i stand til annet enn å sitte på en høyrefot, der den trampet rundt på asfalt, gress og jord, og en og annen sølepytt. Den hadde sitt opphav fra Vietnam, men det var en gigantisk Nike-butikk i New York den kunne kalle sitt første hjem. Der bodde den ikke lenge før en lyslugget utlending viftet med sedler og kunne kalle den sin. Både høyreskoen, og dens bror venstreskoen, fikk derfor være med på sightseeing i storbyens gater. Deretter ble den fløyet inn til utlendingens hjemland – Norge. Det som først hadde vært et eventyr ble til en evig sirkel av rutiner, og det var sjelden brødrene fikk oppleve annet enn Oslos gater.

sneakersHøyresko, venstresko og lyslugg på New York-sightseeing.

Dette lå høyreskoen og funderte på på selveste allehelgensnatten. Mens tankene og frustrasjonen raste gjennom den, kjente den et gufs som bredte seg fra sålen til lissen. Den skjønte at noe var i gjerde, og hvis den bare snurret på flekken, ville noe magisk skje.

Dagen etter lette lysluggen etter sin faste følgesvenn, men bare bror venstrefot var å finne. Verken i fryseren, på balkongen, i kottet eller i den tomme ketchup-flaksen befant hennes elskede høyresko seg. Dager, uker og måneder gikk forbi, uten at høyreskoen dukket opp. Håpet svant. Da det var på tide å bevege seg til nye trakter, pakket lysluggen og romvenninnen sammen alt de hadde av eiendeler, og satte av gårde. Lysluggen tok vare på venstreskoen. Det hadde vært tøffe tider, og de måtte holde sammen nå. Savnet var for stort til at de kunne klare seg alene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sorgen ga seg litt etter litt, og nesten ett år skulle gå før det utrolige skjedde. Den tidligere romvenninnen ringte for å samtale om en forsvunnet datamaskin i den samme leiligheten de hadde flyttet fra et halv år tidligere. Romvenninnen hadde flyttet inn igjen, og nå hadde altså en datamaskin prestert et lignende forsvinningsnummer. Lysluggen foreslo at romvenninnen skulle ta en ekstra titt i kottet i gangen, og romvenninnen var enig. Hun pustet lettet ut i telefonrøret da datamaskinen bare hadde lekt gjemsel i kottet. Lysluggen foreslår litt humoristisk, men også tynget av sorg, at romvenninnen skal se i kottet om også høyreskoen leker gjemsel i kottet. De vet begge at de har ransakt kottet utallige ganger, og at to familier har bodd i leiligheten siden de flyttet ut. Romvenninnen sjekker allikevel. Stillheten er til å føle på i den andre enden av røret, og sekundene er lange før romvenninnen bryter ut i et overrasket rop. Der, midt på gulvet, ligger en høyresko alene og krever å bli sett.

I dag er høyreskoen og venstreskoen og lysluggen gjenforent. Hvor høyreskoen har befunnet seg i et helt år, er det bare venstreskoen som vet. Men det viktigste av alt er at høyreskoen har kommet tilbake, og at lysluggen lover å ta den med på spennende eventyr slik at den ikke teleporterer igjen.

God morsdag alle mødre, og god Valentines, dere ekle, klissete kjærestepar der ute.

Jeg tenkte å overraske samboer med frokost på senga, men det ble med tanken. Det er jo tross alt tanken som teller.

Mamma og Mimmi derimot, de skal få hvert sitt hjemmelagede morsdagskort. De er tross alt de fineste kvinnfolka jeg veit om. Kalligrafipennen min ligger hos Mimmi, så jeg må snikskrive på kortene når jeg kommer dit etterpå. Jeg tenkte å gå for grinefaktor. Mamma er ikke så vanskelig å få til å gråte, hun blir rørt av det meste. Mimmi er litt vanskeligere, hun og jeg er nemlig ikke så fan av å vise følelser foran andre. Uansett, hvis dere trenger inspirasjon til hjemmelagede kort, så kommer det her:

Da jeg kom hjem fra jobb i går ventet det roser og biff på meg! Det var jammen meg lurt å flytte inn med mannen altså. Sirius kan bekrefte at både biff og roser smakte kjempegodt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idag har jeg sittet i trusa og mannens utvaska t-skjorte, og stirret på fagartikkelen min som nekter å skrive seg selv. Jeg er veldig flink til å finne på unnskyldninger for utsette ting jeg synes er kjipe. Jeg har for eksempel oppdatert instagram hele to ganger idag, blant annet med denne lunsjen som jeg brukte ekstra lang tid på. Jeg ble litt bekymret for at jeg skulle bli drittynn av å spise den, så må skal jeg spise brownies, en annen unnskyldning. Men den er for øyeblikket rykende varm, så etter å ha publisert denne meningsløse unnskyldningen for å ikke skrive fagartikkel, skal jeg lakkere neglene mine. Jeg tenkte å bruke ekstra lang tid på det. Jeg har forresten også tisset uendelig mange ganger i dag. Jeg tror jeg er så flink til å prokastinere at kroppen min har tilpasset seg til det formålet. Jeg har lenge sittet med tanken om å skrive en sak om prokastinering, men det har jeg utsatt. På ubestemt tid. Jeg bestemte meg også for en stund siden å slutte med prokastinering, men det måtte jeg også utsette.

lunsj