Kvinnemagasinet FemelleVåre bloggereBlogge hos oss?Ukens konkurranseFå nyhetsskriv


Sko sponset av Blundstone

blundstone2blundstoneGod torsdag!
Eller forresten, j*vla bedritne torsdag. Ikke nok med at dagens første forelesning ble avlyst, sånn at jeg dro den kvapsete rumpa mi ut av senga til ingen nytte, men jeg har 200 sider med pensum å lese før i morgen. Heldigvis fikk jeg skikkelig røffe og maskuline boots i posten  i går, så vi kommer nok til å ligge i skje når jeg kommer hjem, mens vi stirrer utfordrende bort på pensumboka. Det blir trekantdrama med andre ord. Jeg trengte noen skikkelige sko til å traske rundt i Sør-Korea (fem dager igjen!), så da passet det perfekt at noen hadde superlyst til å sponse meg med et par. Jeg tenkte å kalle de Per og Jonny, sånn at jeg slipper å si at jeg reiser alene, hvis noen spør. Skoene er av merket Blundstone, og fåes kjøpt på blant annet Nelly.com.

Nå har jeg og samboer bodd sammen i over ett år, og det hadde veit en feit løgn å si at det ikke har vært noen utfordringer. Og da tenker jeg spesielt på innredningsfronten, for ellers klarer vi oss stort sett utmerket. Siden han er tømrer, og sjef for handyjobben i heimen, tenkte jeg liksom at interiøret blir mitt ansvar, men neida. Noen ganger veit jeg ikke om jeg skal rive ut tjafser av håret mitt i ren frustrasjon, eller rett og slett ty til vold mot H, for det er JAMMEN ikke lett å bli enige på interiørfronten. Dette er hvorfor:

1. Alt skal ha en funksjon.
Det er bare å glemte nips og fine pyntegjenstander. Jeg synes det er litt småkjipt å komme hjem fra IKEA uten minst en bærepose pynt for å friske opp tilværelsen, men jeg tror kjæresten helst ville hatt et halsbånd på meg for at jeg ikke skal stikke av fra handleruten. Dere skulle sett reaksjonen da jeg kom hjem med den fine svarte pynteananasen min. I hans hode er ananas kun ment for vomfyll, og de skal i alle fall ikke være være svarte. Jeg tror den eneste grunnen til at min gigantiske kobberlampe ikke har blitt kastet ut er fordi han han bruker den som hatteknagg.

2. Ting trenger ikke å oppgraderes. 
Da han dro med seg stuebordet fra den gamle leiligheten, var kompromisset at det skulle være midlertidig. Jeg får vondt av den svære, svarte klumpen av et stuebord, og kunne veldig gjerne tenkt meg noe som ikke sugde til seg all romfølelsen. Men man trenger vel ikke å oppgradere noe som allerede oppfyller sin funksjon? Bord er bord liksom.

3. Det skal helst ikke koste penger.
Penger på interiør, er penger bortkastet. Det er i grunn godt at noen holder meg igjen så jeg ikke bruker hele feriebudsjettet på coffee table books og grafiske posters til å tapetsere hele soverommet. Men jeg tenker jo at interiør har en funksjon fordi det er fint, og fine ting gjør meg glad. Samboer på en annen side synes at penger ser bedre ut på sparekontoen enn på veggen.

4. Det skal i alle fall ikke være grafisk og metallfarget. 
Eller sjakkbrett som han kaller det. Jeg elsker jo svart/hvitt med en dæsj av metall, men hadde han fått viljen sin, så hadde det blitt mer shabby chic. Det er jo SÅ 2008 liksom. Vi har helt motstridende meninger om interiør, og det finnes ikke en ting vi kan bli enige om. Den eneste muligheten jeg har for å få viljen min, er å gå bak ryggen hans og diskré plassere nye tilskudd med fingrene krysset for at han ikke legger merke til det. Det fungerer ikke sånn kjempebra.

IMG_2474

5. Levende ting er dårlige investeringer.
For å si det sånn – det er frua i huset som kjøper blomster, selv om det hender jeg er heldig på valentines og bursdag. Ingenting er som en frisk bukett som lyser opp leiligheten, men i samboers øyne er det penger som visner og dør. I skrivende stund er det riktig nok en vissen tulipanbukett til høyre for meg, men det bare fordi jeg synes det er så trist at vasen skal stå tom. En vase samboer lagde på sløyden på videregående, vel og merke, så han har jo bidratt litt på interiørfronten han også.

blomster

Jeg kvier meg for å kalle meg selv feminist. Ikke fordi jeg ikke er det, men fordi jeg ikke vil sammenlignes med de som misbruker begrepet. Det var ikke før Emma Watson tok til orde hos FN i høsten 2014 at jeg skjønte at jeg var feminist. Jeg trodde feminister var sånne som skulle ha skjørt på fotgjengerovergangsfiguren og legge inn ordet «bussjåførinne» i ordboka. Hadde jeg blitt spurt om hva en feminist var for noe for to år siden hadde jeg sagt at det var seksuelt frustrerte kvinnfolk som ikke vasket seg. Men så skjønte jeg at feminisme egentlig dreier seg om likestillingen mellom kjønnene, og ikke et forsøk på å innføre matriarkat. Arbeid skal belønnes etter innsats, og pappaer har rett på like lang permisjon som mammaer. Feminisme handler om at et kjønn ikke skal ha mer makt over det andre i ulike situasjoner og sette grenser for folks mulighet til å leve livet sitt til det fulle. Det går begge veier.

grafitti3

I starten av august løp Kiran Gandhi New York Marathon under «perioden» sin, og lot rett og slett blodet renne. Både for å oppmuntre kvinner til å ikke skamme seg, og for å skape bevissthet rundt kvinner som ikke har tilgang til sanitetsprodukter som tamponger og bind. I feminismens navn. Jeg tviler på at noen hadde klappet i hendene dersom en mann hadde kommet i buksa under løpet for å skape bevissthet rundt tidlig ejakulering. Selv graver jeg meg ikke i et hull en gang i måneden fordi jeg skammer meg, men jeg har ikke noe behov for å legge ut om det som skjer «der nede» når det skjer. Jeg skammer meg heller over at det finnes jenter som løper rundt med mensblod nedover lårene. Jeg har ikke noe problem med å forstå at samboeren overlater tømming av søppelkassa på badet til meg, han hadde vært pent nødt til å gjøre det samme hadde det kommer klissete rødt gørr ut av snurrebassen hans. Men selvfølgelig, at det ikke blir «akseptert» at vi kvinner flyr rundt med blodet rennende nedover lårene en gang i måneden er jo kvinnediskriminerende. Eller så er det å blafre med feministkortet. Det er slike aksjoner som gjør at flere og flere tar avstand fra feminismen, og at begrepet mister sin opprinnelige mening. Det er ikke å kjempe for likestilling i mine øyne.

Femianti og feminazi
Har vi strukket oppfatningen av feminisme så langt at det blir sett på som noe negativt? På den ene siden av skalaen har vi de kvinnene som tror at feminisme handler om å hate menn. De som nekter å smykke seg med tittelen «feminist» fordi de tror feminisme handler om å kun fremme kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. La oss kalle de femianti. En slik en jeg var fram til Emma Watson åpnet øynene mine. Også har vi den andre siden. De som tror at feminisme handler om nettopp kvinners rettigheter til å kaste BHen på bålet og la armhulehåret gro. Feminazi.

Den moderne feminismen, eller feminazismen, kritiseres for å sette kvinner i en offerrolle. Hvor menn er fienden. Alle som er uenige er også fienden. All kritikk er sexisme, undertrykkelse og kvinnehat. Alle midler er tillatt i kampen, ellers trekkes feministkortet fram. Feminstbegrepet er dratt ut av proporsjoner. Det misbrukes. Ekskluderer. Står i veien for likestillingen. Det er som å stjele en genser, og bruke den som bukse. Den tilhører ikke deg, og brukes ikke slik den er ment. Enten får du gi den tilbake til sin rettmessige eier, ellers får du i alle fall sy igjen halsen og kalle den noe annet.

Nå er det kanskje ikke så rart at det er vidt forskjellige oppfatninger av hva feminisme er. Begrepet stammer jo fra det latinske ordet for kvinne (femina). Feminismen vokste fram som et resultat av at kvinner ble undertrykket. Den logiske slutningen vil være at feminisme kun handler om kvinners rettigheter. Men det er likestilling som er stikkordet. Kanskje er det på tide med en nytt begrep som ikke kan oppfattes ekskluderende mot menn. Men som Emma Watson sier «it is not the word that is important. It is the idea and the ambition behind it».

grafitti2

Ubevisst diskriminering
Mange tenker sikkert at vi har oppnådd full likestilling i Norge. Juridisk har vi også det. World Economic Forums rapport over likestilling i verden viser at Norge ligger på 2. plass.De fleste oppgående mennesker i Norge vil nok tørre å påstå at de slettes ikke diskriminerer. Og det er kanskje der problemet ligger. Vi diskriminerer ubevisst. For en stund siden var jeg og samboeren ute for å meske oss med tapas. Selv om jeg ber servitøren om regninga, lander den i fanget på min kjære. Det er forventet at han skal betale for middagen – fordi han er mann. Og det er ikke første gangen. Det handler vel ikke lenger om at det forventes av at kvinner ikke kan betale for seg. Det handler om at mannen skal være «gentleman» og spandere. Og det er en forventning som ofte kommer fra begge kjønn. Det er så visst gledelig å spandere – eller bli spandert på. Men det bør være en hyggelig gest, ikke noe som forventes.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om jeg har mensen, fordi jeg er gretten eller hissig. Riktignok humoristisk ment, men det sier allikevel noe om hvordan vi kvinner oppfattes. Tro meg, vi er ikke bare hissige eller gretne den ene uka i måneden. Jeg foretrekker å være i dårlig humør uten at det skal spekuleres i hvor jeg er i menstruasjonssyklusen. Selv om jeg skriver denne noe irriterte teksten, så kan jeg forsikre om at det er noen uker igjen til helvete bryter løs. Men vi er kanskje ikke noe bedre vi jenter. Jeg har ofte opplevd å høre at mine venninner legitimerer mangel på sivilisert oppførsel på grunn av «Tante Rød». Jeg har gjort det selv. Kanskje vi bidrar til oppfatningen om kvinner som det svake kjønn i denne perioden. Vi har det jo egentlig ikke så fælt, selv om vi ofte synes fryktelig synd på oss selv. Og det bruker vi det ofte til å oppnå fordeler.

– Kjære? Kan ikke du dra i butikken å kjøpe sjokolade til meg? Jeg har mensen.

Ti minutter senere ligger jeg og purker i sofaen med sjokoladetrut. Resten av måneden blir jeg pent nødt til å dra rumpa opp av sofaen og kjøpe sjokolade selv. Og benken i gymsalen på skolen var alltid befolket av jenter som hadde mensen. Eller «mensen». Dersom du er gutt var du pent nødt til å brekke armen for å oppnå denne luksusen av en gymbenk. Med mindre det var fotball da. Da trengte du ikke den armen så mye.

grafitti

Likestillingsparadokset
Er det en del av likestillingsarbeidet jeg ikke helt forstår er det dette med kjønnskvotering. Selv ordet skurrer. Ikke alle kvinner hopper i taket for at de blir ansett for å være så dumme at de må kvoteres inn i likestillingens navn. Jeg tror jeg ville følt meg litt muggen hvis jeg skulle gått foran en mann med like gode kvalifikasjoner, i jobbkøen – fordi jeg er kvinne. Kjønnskvotering strider i grunn mot likestilling – at et kjønn stiller sterkere enn det andre. Et likestillingsparadoks. Hvorfor skal vi absolutt kjempe med nebb og klør for å få flere menn inn i helsevernet? Eller kvinner inn i industrien? Forskning viser at det er biologiske forskjeller mellom kjønnene – ikke bare gjennom kultur og miljø. Å akseptere dette betyr ikke at man åpner for forskjellsbehandling. Kanskje det bidrar til at vi ikke føles oss presset til å ta valg som strider mot våre egne interesser. Er kjønnskvoteringen derfor en kamp mot naturen? Er målet å gjøre kjønnene likere? Eller å legge til rette for at begge kjønn skal ha like muligheter for å lykkes? Jeg stemmer for det siste.

Selv om kampen for likestilling ikke enda er vunnet, så må vi velge våre stridsstrategier med omhu. Vi kan ikke ta opp kampen mot dvergene, når det er orkene som er fienden. For at feminismen skal overleve, må vi invitere menn til å delta i arbeidet – ikke støte de fra oss med ekstremisme i feminismens navn. For at vi alle, både kvinner og menn, skal kunne skyte brystet stolt ut og erklære oss feminister, så må begrepet oppklares. Kan vi ikke bare si det så enkelt, at de som er for likestilling, de er feminister? Og at alle de som bare er opptatt av seg selv og eventuelle fordeler de kan oppnå, de kan tråkke på Lego og gi oss feminismebegrepet tilbake.

instagram_februarHei!

Nå har det vært litt stille fra meg i det siste, men dere klarer dere sikkert utmerket uten daglig blogging fra min side. Herlighet, jeg begynte på dette blogginnlegget på fredag liksom, og nå er det mandag. Andre bloggere klarer å oppdatere hver dag selv om de føder unger, skiller seg og får kreftbehandling, mens jeg bruker en uke på et innlegg fordi det var litt stress med skolen og jobben noen av dagene. Vurderer å ringe mamma sånn at hun kan fortelle meg at jeg ikke må overanstrenge meg. Hun er flink sånn sett, tar bort litt dårlig samvittighet. Sånn er det også hvis jeg føler meg litt usprek.

– Huff, jeg føler meg så tjukk, sier jeg.

– Neida, jenta mi. Synes du er blitt så tynn jeg. Du må huske å spise nok mat, sier mamma.

Da føler jeg meg akkurat passe etterpå.

I går ringte hun fordi hun var redd for at jeg skulle grue meg til å reise så lenge til Sør-Korea. Selv om jeg gruet meg litt, så følte jeg mer mye tøffere når jeg kunne nekte for det ovenfor mamma. Men jeg hadde jo ikke egentlig tenkt at dette innlegget skulle handle om min fornektelse ovenfor mamma, eller hvor lat jeg egentlig er. Dette skulle egentlig handle om at jeg har vært superflink til å oppdatere instagram i februar, og at dere som ikke følger meg enda må gjøre det. Følg meg på instagram @annikenaronsen. 

안녕 (Hei)

Nå er det bare 18 dager igjen til jeg setter snuten mot Sør-Korea. Herlighet, det har hele tiden føltes så langt fram i tid, men nå er det faktisk under tre uker igjen. I går bestilte vi flybilletter, og hotell for 10 av dagene. Nå skjer det liksom på ordentlig. De første 16 dagene skal jeg være helt for meg selv (hvis det går an å påstå det i en by som har 10 millioner innbyggere). Det er kjempeskummelt. Heldigvis kommer min kjære venn Maren til Seoul 31. mars for å henge med meg fram til hjemreise den 10. april. Jeg kommer altså til å være borte i nesten fire uker! Jeg har aldri vært bortreist mer enn to uker før, og har aldri vært borte fra shæsten min i mer enn tre uker (og vi har vært sammen i 6 år). Og hva med Sirius? Klare seg uten mammaen sin? Så jeg ser allerede for meg at jeg ligger i fosterstilling og gråter ned i puta den første natten. Forhåpentligvis ikke lenger. Men det går nok bra. Innerst inne tror jeg jo at dette blir en fantastisk tur.

Kom gjerne med tips hvis du har vært der!reise

Hola.

I går kom jeg over en poster på togstasjonen som reklamerte for Krimfestivalen. Jeg elsker jo krim, så dette tenkte jeg var midt i blinken. Jeg kjøpte meg derfor tre krimbøker, slik at jeg er litt forberedt. Problemet er bare det at jeg er så mørkeredd at det er pinlig. På lyse dagen har jeg ingen problemer med å sluke krimbøker som om de var tempura scampi, men når mørket senker seg, så jobber amygdalaen på spreng. For det er jammen ikke lett å sove når øyelokkene kjører tresekunders intervaller, bare for å forsikre seg om at det ikke står en morder i døråpningen. Etter å ha lest ut Lars Keplers «Hypnotisøren» på en dag, måtte jeg trygle muttern om å sove i senga mi fordi jeg var så redd. Sånn at den potensielle morderen kunne gå løs på hun først, liksom.

Så det at jeg leser krim (da snakker vi den blodige typen, og ikke Dan Browns kodekrim), det er min egen form for selvskading. Jeg veit jo at jeg kommer til å nisvette om natta, og kjenne hjertet spille trommesolo. Men jeg gjør det allikevel. Herlighet hvor dust går det an å bli?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg regner med at jeg kommer til å ligge omtrent slik de neste dagene (bare at jeg kommer til å være på motsatt side av søthetsskalaen):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

triksepusFor da har du nemlig ikke møtt katten min Sirius! Vi er riktignok på nybegynnernivå, men bare vent, snart lager hun mat til meg og masserer føttene mine. Mot litt godteri selvsagt. Som The Joker sier – «if you´re good at something, don´t do it for free». Jeg satser på at dette er det søteste du har sett idag, jeg fikk nemlig sminken skikkelig bra til. Ja, også er jo Sirius litt søt hun også da.

Crazy cat lady sa du?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Herlighet, det er ikke mye fart i meg i dag. I går rant Corona på Corona nedover spiserøret mitt, og jeg fikk testet ut beer pong-ferdighetene mine. Det gikk ikke sånn kjempebra. I dag har dagen min sett omtrent slik ut:

  • Jeg drømte at jeg hjalp den gravide katten til venninna mi med å legge egg.
  • Jeg spurte mannen på Joker om jeg kunne kjøpe «venner for livet». Mente Flax for livet. Fikk ingen av delene.
  • Det står tre tomme Corona-flasker på gulvet. I sidesynet ser de ut som katten min Sirius.
  • Jeg har spist is. Se vedlagte bilde.

Det var vel i grunn det. I går fant jeg ut at jeg har stjålet et par med briller. De lå under sofaen, og lignet veldig på mine egne. Men nå har jeg plutselig to. Så hvis noen savner et par briller som ligner på de over, så kan det hende jeg har skurket de med meg ved et uhell.

God lørdag dere!

Idag får vi gjester på besøk, så da er det bare å dra fram støvsugeren og langkosten. Fra samboer er det ikke noe hjelp å få, han har nemlig operert hofta denne uka. Så jeg synes i grunn det er helt legitimt at han får slippe husarbeidet. Stakkars, gutten klarer nesten ikke å få på seg sokkene engang.

På det øverste bildet ser dere de fine hyllene som jeg er så fornøyd med. Og på bilde under er et lite bord fra Søstrene Grene, som har blitt overfalt av meg og spraymalingen min. Jeg tror det ville vært en av superskurkkreftene mine, spraymaling. «Oh no, Gotham City has been attacked by SprayPaintNicken! The hole city is covered in bronze». Uansett. Jeg ble veldig fornøyd, og synes det ble superfint med liksomkaktusene på toppen. Jeg kaller de for liksomkaktuser, siden jeg hadde tenkt til å kjøpe ekte kaktuser. Men de hadde ikke ekte kaktuser, så butikkdamen henviste meg til disse liksomkaktusene. Jeg fikk aldri noen god forklaring på hva de egentlig var, men jeg tok de med hjem uansett. Jeg synes liksom det var litt rasistisk å ikke kjøpe liksomkaktusene bare fordi de ikke egentlig var kaktuser.

Jeg håper dere får en strålende helg, og at dere tar med dere noen liksomkaktuser neste gang dere er hos blomsterhandelen. #laliksomkaktusenleve. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her om dagen kom jeg over denne TED talken. Du har sikkert følt på det selv. Du sitter på den overfylte bussen, med en medpassasjers svette, hårete armhule som beføler ansiktet ditt. Du er ti minutter for sent ute til jobb, du har glemt å pusse tennene, og hele livet ditt er for øyeblikket et eneste stort rot. Det var IKKE slik denne dagen skulle gå. Men mens du står plantet oppe i dette rotet, får du plutselig verdens beste idé. Det kan være alt fra noe du vil skrive om, en løsning på et innredningsproblem, hva du skal kjøpe til muttern i bursdagsgave – hva som helst. Du trenger ikke nødvendigvis å stå på en overfylt buss, men vi har vel alle opplevd at de beste idéene kommer når vi har lagt oss, og ikke har mulighet til å skrive det ned?

Tim Harford står for denne geniale TED talken, og oppfordrer alle til å oppsøke litt rot i hverdagen. Vi kjenner jo alle til den følelsen at de beste idéene ikke dukker opp når vi prøver vårt beste for å presse de fram. Rekk opp hånda de som har oppdaget et nytt og spennende sted når de har gått seg bort, for eksempel. Kanskje skal det ikke mer til enn å ta en annen rute til skole/jobb. Hva med å prøve noe helt nytt, som yoga eller boksing? Så nå oppfordrer jeg dere, og meg selv, til å gå litt ut av den hverdagslige komfortsonen, og tørre å bryte vaner som kanskje står i veien for at kreativiteten blomstrer!